Tommy Olssons anmeldelse av Fredrik K.B.s arbeider

ANMELDELSE AV TOMMY OLSSON

Det er til enhver tid noen som driver på med noe distinkt annerledes. Noe som ingen annen kan, eller en gang prøver. Noe som innenfor en på samme tid overfølsom og kynisk-ironisk kunstoffentlighet fremstår som uavhengig nok til å skli inn og ut av diskusjonen uaffektert. Det er vanskelig å skulle argumentere mot skulpturene til Fredrik K.B. uten å sette all menneskelig erfaring i tvil – noe som jo er en morsom tanke helt til det siver inn at det også gjelder ens egne erfaringer.

Like vanskelig er det å helt komfortabelt skulle plassere dette arbeidet innenfor den tankekonstruksjon vi kaller for «samtidskunst» – selv om det jo også så til de grader er nettopp det – siden det blir et så hjelpeløst utilstrekkelig begrep når vi snakker om solide greier i stein og et formspråk som hinter like mye til tiden før mennesket som tiden etter. Nedslagsfeltet blir for omfattende, den latente beskjeden for akutt; Ikke bare skal vi takle det å ikke finnes, men vi kommer heller aldri å ha funnets. Det er i det perspektivet man må forholde seg til dette; fra dette ene øyeblikket som er nå, og titusenvis av år i alle retninger. Fra fossilen til mutasjonen. Og det faktum at nesten alt er å forstå som en irritert kobra; at det likevel er det distinkt ikke-menneskelige man skal gjenkjenne mannens arbeid på.

Det skjer at reptilet er direkte tilstede, som utvokst fra et menneske den setter tennene i hodet til, men som oftest er nærværet så sublimt at jeg ikke en gang tør si for sikkert hvorvidt det er bevisst eller ikke. Formen av en irritert kobra, som nevnt, men også den mer kjærlige hjerteformen av to slanger under paringsakten, og det stripe-mønsteret som temmelig konsekvent utmerker de aller fleste arbeidene.

Den utstilling som nå er å se på Galleri Semmingsen er fyldig, over kanten til sjenerøs, og består av nok så mange komponenter – noe som gjør oppdagelser av denne sorten enklere. Det handler jo ikke bare om slanger dette, men i like høy grad om mennesket som fossil; og hvordan disse tingene muligens henger sammen og interagerer. Måten dette er presentert på fremstår som befriende ikke-kuratert, eller i hvert fall uten noen særlig overstyring i forhold til den hvite kubens premisser; der forekommer ingen drastiske plasseringer i rommet, og sett bort fra at selve mengden arbeider til dels gir veldig lite luft i mellomrommene er det effektivt når det kommer til det å styre blikket mot det som teller. Man blir nødt til å se arbeidene én og én; der er ingen informasjon eller skjulte beskjeder i plasseringen av dem, og null spesialeffekter. Ingen dynamikk mellom enkeltverker utenfor det som ville vært der uansett hvordan man valgte å plassere dem.

Men, det er tredimensjonale arbeider i et rom, så selv denne forsiktige – jeg kunne sagt «konservative», for det ville på en måte vært korrekt, men er likevel mer feil enn riktig. Dessuten er det potensielt stigmatiserende; det ville vært sløvt å karakterisere noe som helst aspekt av dette som «konservativt» når det handler om figurative arbeider av en billedhugger som jobber i stein. Fordi det er for lett, og det ville stå i veien for det som egentlig foregår her.

Å hakke ut disse tingene i stein er jo, vil jeg si, et temmelig barskt håndverk. Ikke noe for pyser liksom. Ikke noe jeg vil tenke for lenge over hvor mye tid det tar å få til. Praksisen er så arkaisk at «konservativt» blir omtrent like brukbart som samtidskunstbegrepet – det strekker ganske enkelt ikke til. På samme tid blir den potente miksen av menneskelige og reptile hybrider alt for radikale; visuelt forstyrrende og med en eksistensiell punsjline hvor man aner konturene av fremtidens myter. Det er ganske enkelt arbeider for fremtiden, solide nok til å holde en stund, selv etter at den siste av oss har slukket lyset og forlatt det som i utgangspunktet er en helt fantastisk planet. De befinner seg selvsagt i et her og nå, men de adresserer like mye en serie årstall ingen av oss vil oppleve.

«Konservativt» blir i en slik sammenheng en irrelevant merkelapp, og det ville altså vært sløvt av meg – hvis ikke direkte konservativt! – å si at noe av dette er konservativt. Men også fordi det er mer riktig å si at den kuratoriske omgangen med disse tingene er nettopp forsiktig, og uten overdrivelser.

Jeg tør ikke tenke på hvordan disse tingene ville blitt stående innenfor en superkuratert gruppeutstilling på et hipt visningssted i Berlin. Det er til det beste å ha det som her; ikke bare fordi en mer uforutsigbar omgang ville vært nettopp uforutsigbar, og ikke nødvendigvis tilført noe, men også fordi, som allerede nevnt, det tvinger selv de hardeste besøkende (og jeg regner meg selv som en av dem) til å ta seg av dette verksspesifikt. Og da får selv den hardeste av de harde (og det er sannsynligvis meg) denne apokalyptiske visjonen av å bære rundt på nedarvede gener som plutselig våkner opp litt overalt i  organismen og skriker i panikk.

Det virker sikkert som jeg gjør en stor sak av dette her, og det gjør jeg jo, men det er altså fordi jeg satt og så på de litt for lenge. Hvis man tok bare et eneste verk ut av den konteksten her, og fikk laget en skikkelig svær versjon av det før man plasserte det i en rundkjøring i en middels stor norsk by, ville ikke en gang de som vanligvis klikker i vinkel av plutselig kunstnerisk utsmykking ha giddet å protestere. Fordi, hvordan? Ingen kan komme her å si at de kan gjøre dette selv hjemme i garasjen, eller at ungen deres er flinkere, eller at en ape like så godt kunne laget det.

Fordi heller få kan dette her, og i hvert fall ingens unge, og en ape har da bedre saker for seg enn å hakke ut ting i stein. I løpet av en uke ville alle dessuten kollektivt ha blitt helt blinde for den dingsen i rundkjøringen. Det er faktisk sannsynlig at jeg ville blitt det selv. Det aller meste som står i en rundkjøring – med et eneste lysende rødt unntak i Oslo – blir jo diffust etter man har kjørt forbi det noen ganger. Og skulpturene til Fredrik K.B. fungerer overhodet ikke som catchy visuelle utropstegn, eller med noen form for direkte konfrontasjon. Sakte spiser de seg tålmodig inn i bevisstheten din til de finner et sted hvor de kan klore seg fast og bli husket, slik at man blir seg ubehaget bevisst. Det var jo uansett ens eget ubehag hele tiden, og det er tross alt bedre sånn, fordi selv om man i dagene etterpå hyppig stirrer ned i avgrunnen i denne sjelens uendelige natt, makter man også av og til å snu blikket oppover for å se forbi stjernene. Men jeg vil si man ideelt, som her, forholder seg til mer enn et arbeid, og sannsynligvis er gallerirommet det eneste stedet hvor denne gnisten kan oppstå og lyse opp den skumring mellom to mørke vi tenker på som «et liv». Utenfor galleriet, i en alt mer klam fiksjon som prøver å dekke over det faktum at vi ikke lenger lever i et samfunn men et åpent marked, er jo støynivået så tyrannisk at den eneste måten å holde fast så mye som et fragment av oppmerksomhet blir å lage mere støy enn den eller de eller det som lager mest støy. Det har jo holdt på en stund på den måten, og vi vet jo hvordan det slutter.

Dette er en verden av støy. Foreløpig.